LENGSELEN ETTER BENSIN – Bergeblogg
Hjem Om Bergeblogg Kontakt

tema på bergeblogg.no

min bil
kjørt
teknikk
bilmøtet

Jeg heter Lidvar Berge, og er tidligere biljournalist og redaktør. Nå står jeg fram som blåhvitblogger. Her vil jeg dele mine personlige fortellinger om bil, i fire kategorier.

«Om blåhvitblogg» inneholder historier om mitt forhold til bil og skriving:
Om å bli bilskribent
Om å takke nei, del 1
Om å takke nei, del 2

Min begrunnelse for prosjektet:
Hvorfor BMW?
Hvorfor blåhvitblogg?

Et visuelt tilbakeblikk fra tiden som biljournalist finner du i
Mimrekarusellen

Blåhvitblogg satser på ukentlige oppdateringer. Følg meg på Facebook for å bli varslet om nye innlegg!


Personvern og cookies

© 2019 Bergeblogg

Utviklet av Finurlig

LENGSELEN ETTER BENSIN

Publisert: 8. januar 2017 Tema: Kjørt

Elektrifisering kommer for fullt, også hos BMW. Spørsmålet er hvor bra det fungerer for en ihuga bensinfantast.

Min søken etter bensinmotorisert familiebil begynte tidlig i Ford-tida. Det var vel sommeren 2012, og vi ventet barn nr. 2 den høsten. Focusen ble for liten, så jeg begynte å se på Mondeo for å kunne få plass til to bakovervendte barnestoler pluss vogner. Fords, den gang nye, 1,6 liters turbobensiner ble knapt solgt i Norge, og var slett ikke tilgjengelig for prøvekjøring på Vestlandet. I Hamburg, derimot, hadde de nybrukte fristelser tilgjengelig, og med Focus’en på storservice fikk jeg en prøvetur.

Konklusjon: Fin motor; brukbart bunndrag og herlig turtallsvilje, men i en stor og tung Monedo – tørst … Så ja, det ble dieseldrevet familieferge frem til 2016, og avløseren er som kjent en rød oljebrenner. Og selv om jeg må innrømme at dagens 320d har en utrolig fin dieselfirer, er ikke bensinlengselen blitt mindre med årene. Nå styrkes den også av muligheten til støtte av ren el-energi.

Idet jeg fyrer opp 225 xe’en, skjer det ingenting. Instrumentlysene går på, og turtelleren beveger seg fra «off» til «ready». Elbilsjåfører vil nok kjenne seg igjen, men for min del er lydblidet litt uvant også når jeg setter i gang. Dekk og asfalt, grus fra oppkjørsla – alt kommer tydeligere frem, bare akkompagnert av en svak summing.

Øverst: Resultatet av min hverdagskjøring. Her er plug-in i sitt ess.
Under: Resultatet av en normal langtur for vår familie. Også her slår plug-in dieselen, med god margin.

Jeg liker det. Stillheten har noe sofistikert over seg sammenlignet med den vante lavfartsbrummingen fra dieselen. Og 225’en akkurat godt nok støydempet til at dekksuset ikke blir plagsomt. Mest fremtredende er det i fart 50 – 70 km/h på grov asfalt, men det blir aldri virkelig irriterende.

Faste lesere har kanskje fått med seg at jeg nærer en viss miljøbevissthet, og at jeg derfor følger med på reelle forbrukstall. Så ja, det første jeg gjør når jeg henter plug-in 2’eren, er å nullstille kjørecomputeren for å følge med på forbruket. Og første indikasjon er positiv, den: Tur til Førde med 320xd: 0, 58 l/mil. Retur med 225 xe: 0,49 l/mil. Da inneholder begge tallene litt småkjøring først, deretter en seksmilstur langs variert landevei. Men plug-in’en var ikke helt fulladet da jeg dro, den hadde bare 83% batterikapasitet, så her er det nok mer å hente.

Stusser du på den store differansen til det brosjyreoppgitte EU-forbruket? Glem det. De tallene er helt urealistiske for alle fremdriftstyper. Og det er tross alt den virkelige verden som gjelder, så dette temaet har jeg tenkt å følge opp her på bloggen. Noen nyttige referanser: Da jeg kjørte 220 xd til Stavanger (langkjøring), lå forbruket på mellom 0,55 (rolig) og 0,58 (friskt). Min gamle Ford Mondeo lå i min daglig miks på ca. 0,7 liter/ mil, den nye 320 xd’en har lagt seg noenlunde oppunder det samme. EU-mix meg en viss plass …

Dag nr. 2 starter jeg fulladet og optimistisk fra egen garasje, og tenker å prøve el-drift ut i ren lokalkjøring. Men akkurat idet jeg har lullet meg langt inn i en forestilling om at dette er jo fantastisk, da fyrer bensinsnurra opp. Og batteriet viser 92% kapasitet?!

Det viser seg at BMW, i motsetning til for eksempel VW i sine GTE-modeller, har satt automatisk valg mellom bensin og el-drift som oppstartsalternativ. Når da gyroen i bilen registrerte motbakken opp fra byporten i Høyanger, ble hybridreguleringen nervøs, stakkar, og søkte forsterkninger i form av å sende inn kavaleriet, altså bensinhester. Lite viste den om at kneika kanskje er noe slikt som 150 meter lang …

Dette betyr at man må planlegge litt mer enn vanlig for å hente det beste ut av hybriddriften: Med ønske om ren el-drift til småturer der du selv vet at du er innenfor elektrisk rekkevidde, må du trykke på e-drive-knappen. Og for turer lenger enn ca. 3 mil er det en fordel å legge inn navigasjonsmål. For min del er det fullstendig unødvendig for å finne fram her i nærområdet, men poenget er at da vet hybridstyringen hvor langt du skal, og disponerer batterienergien deretter.

Er to knapper en for mye? Jeg ser i alle fall ikke helt poenget med å skille hybridstyringen fra de vanlige driftsmodusene.

Knappepolitikken til styringen av hybriddriften til BMW er også litt diskutabel, spør du meg. De har valgt å beholde de innarbeidede «EcoPro», «Comfort» og «Sport» som kjøremodusvalg. I tillegg supplerer de med den nevnte e-drive-knappen, der du kan velge mellom «Max iPerformance», «Auto iPerformance» og «Battery Save». For min del lukter det markesavdelingssvada lang vei …

Greit nok at de vil innarbeide nyskapningen «iPerformance». Men «Max iPerformance» betyr oversatt til norsk ren el-drift så lenge kreftene holder, selv om det ikke akkurat høres ut som et sparemodus. Og hvor ønskelig er egentlig denne lille jungelen av kjørevalg? Er det for eksempel noe poeng i å kunne kombinere ren el-drift med tyngre styring og eventuelt fastere dempere? Ikke for min del, i alle fall.

Og for de som faktisk kjøper bilen? Nå er den første 225 xe’en på plass i nabolaget, så jeg tar en prat med tidligere ordfører Kjartan Longva, og hans kone Vigdis. Offisielt er nemlig 225’en bilen til Vigdis, men Kjartan innrømmer at han bruker den en del han også, selv om han har en 5-serie til disposisjon.

Svaret på om de fikler mye med kjørevalgknappene i hverdagen kommer kontant og unisont: Nei! De kjører i praksis alltid i automatikkmodus, og synes også det fungerer helt fint. Tidsprogrammering av ladning bruker de heller ikke, siden hverdagen ikke lenger er styrt av et fast tidsskjema. Det holder med å ha lett tilgang til å sette på forhåndsoppvarmingen via appen «BMW Remote».

Men ladekabelen bruker de flittig, så det aller meste av småkjøringen går med ren el-drift. Nå på vinteren må man være litt fin på labben, forteller Vigids, for merker automatikken at det er glatt slik at bakhjulene vil spinne, da kopler bensinmotoren inn for å trekke foran.

Poenget med plug-in er nettopp å kunne fylle på med ren el-energi. Da er også gevinsten stor i praksis, ikke bare på papiret.

Med flittig bruk av ladekabelen blir også forbrukstallene imponerende, selv om man altså ikke bruker mye energi på å prøve å være smartere enn automatikken. 225’en til ekteparet Longva har i skrivende stund gått 3600 km. På disse kilometerne har Kjartan fylt bensin to ganger. Forbruket på tank nr. 1: 0,31 liter/mil. Tank nr. 2: 0,39 l/mil (litt flere langturer i det siste, forklarer Kjartan).

Dette fyrer selvsagt godt oppunder min egen plug-in-iver. Det lille hylekoret om at dette bare er avgiftssnylting forutsetter at bileierne gir blanke i å bruke ladekabelen, og det har jeg for min del ingen planer om, snarere tvert om. Jeg kommer nok heller til å være av den ladekabelivrige, knappetrykkende og appfiklende sorten.

2-serieiveren får også næring av at 225 xe oppleves som en «ordentlig» BMW, og det av den riktig så kvikke sorten. Når jeg får et henteoppdrag litt lenger ut langs fjorden, som til overmål haster litt, så jubler jeg nesten litt for meg selv: Jeg vipper over i sport, mater på ut av svingene, og er direkte imponert over hvor effektiv drivlinja er. Dieselaktig dreiemoment og bensinmessig turtallssprut i skjønn forening.

Med elmotor og batteripakke bak er 225’en mer nøytral enn 220d’en med xDrive jeg kjørte, og vekthandikappet på 150 kg føles nesten som en fordel. Den ekstra vekten sitter jo lavt og langt bak, så her er så godt som all følelse av å kjøre en bil bygget for forhjulsdrift som tryllet bort. Til mitt bruk og med min smak er jeg ikke i tvil: Jeg hadde valgt plug-in fremfor diesel, uten så mye som å blunke.

Problemet med 225 xe for min del er av den kjedelige, praktiske sorten: Det blir nok for knapt med bagasjeplass i en Active Tourer til vårt bruk. Og når Grand Tourer ikke ser ut til å komme som plug-in, må jeg nok fortsette på jakten etter min neste familiebil en stund til.

En nydelig liten kjøremaskin – men litt for liten med to småbarn og ditto pikkpakk.

Takk til Biltreff AS for lån av bil!

Gå til toppen av siden

Mer fra temaet Kjørt:

HYTTEBIL BRUDD MED FORBRENNINGSFRÅTSING?

Relaterte artikler:

annonse ▼

annonser på bergeblogg.no